Halve uka er gått, det betyr at det er 1 og en halv uke til ferien. Det føles ikke sånn i det hele tatt. Dagene snegler seg forbi, bryr seg ikke om forhåpninger eller ønsker. Ingenting betyr noe uansett. Man møter opp på skolen og jobber med miljømagasin, går hjem, sover, tilbake på skolen. I 3 uker i strekk. Jeg gleder meg til ferien.
På fredag skal jeg, Dainora og Mette på shopping, etterpå skal vi til Christine og Mette og da skal Mette klippe oss, kanskje sminke oss og. Det gleder jeg meg til. På lørdag jobber vi 3 sammen, vi er et bra team, med mye humor. Jeg trenger helg igjen. Hvordan har det seg at dagene blir så mye tyngre nå?
Jeg vil ikke surmule mer, men det er sant. Ting har holdt seg så lenge oppe, men nå raser det sakte med sikkert nedover for å begrave meg levende. Og jeg må grave meg ut. Alene. Men hender fulle av blod, oppskrapte, fulle av arr som aldri gror.
Jeg hater mennesker som tror de vet alt om alle andre. Du kan ikke se på meg hva jeg har gått igjennom? Du har faktisk ingen anelse. Mine nærmeste venner vet noe, men langt ifra alt. Noen ting holder man bare for seg selv. Det er umulig å beskrive følelser. I hvert fall de som gjør deg vondt. Men kanskje en dag når jeg vokser opp fra denne tilstanden kan jeg se tilbake å prøve og forklare dem. Men akkurat nå er det for mye å håpe på.
Så la meg få sove 12 timer i strekk og våkne uthvilt, bare for en dag? La meg få slappe av uten å bli innhentet av fortiden. La meg få fred i 5 minutter. Det er sikkert mange som har det likt. Kanskje ikke hele tiden. Men det er nok med 1 gang i uka, til og med 1 gang i året. Jeg unner virkelig ingen dette.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Du kan få sove i fleire døgn, hadde det vore opp til meg!
*held rundt Siri for alltid*
Legg inn en kommentar