And then I crashed into you and I went up in flames

Nå er det snart ferie, bare morgendagen igjen så skal jeg sove lenge og se på OC hele dagen. Litt jobbing, kanskje på zebra på tirsdag og overnatting med jentene hos Jeanett på onsdag, med god mat og american pie maraton.

I dag er jeg sliten. Miljøuka er heldigvis avsluttet og vi er ferdig med det fuckings miljømagasinet. Nå er det bare rapportskriving igjen. Sliter. Må lese gjennom tekstreklame og vær varsom plakaten. Men også norskboka og media møter. Jeg aner ikke hva jeg har skrevet.

I kantina i midttimen var det kåring av vinnerne av konkurransene. Det var tekst, slagord, dikt, plakat og bilder. Jeg kom på 2 plass i tekst. Vant et gavekort i kantina. Det er jo det samme som å ikke vinne noe nesten. Bortsett fra heder og ære blablabla. Greia er at jeg ikke likte den teksten noe særlig.

I det siste har jeg hatt veldig liten tro på meg selv når det gjelder skriving. Egentlig i forhold til alt. Har jeg brukt mange år på å øve meg til noe jeg ikke kan klare meg som? I engelsken leste vi om ei dame som var spilldesigner. Altså tjente hun masse penger på hobbyen sin. Det er jeg veldig usikker på at jeg klarer. Jeg har ikke kreativitet nok, eller tålmodighet lengre.

Jeg venter alltid på at noe skal skje som gir meg nok inspirasjon til å begynne å skrive igjen. Men jeg vet at det skal mye til før det kommer. Jeg syns at hovedpersonene mine fortjener en verdig avsluttning på historiene sine, men jeg er ikke sikker på at jeg kan gi dem det. Jeg savner dem.

Sorry for nok et emoinnlegg, men whatever. Her er teksten min:

Mitt største ønske

Hun elsker isbjørner. Fordi det er noe uoppnåelig. Det eneste hun har er en bamse hun fikk av pappaen sin da de var i zoologisk hage i Danmark. Hva er vitsen med å ha en bamse av det når de ikke hadde en ekte en gang? Hun var så liten. Hun forstod ikke at isbjørner var sjeldnere enn vanlige bjørner. Hun trodde det var bjørner som hadde farget pelsen. Slik som storesøsteren farget håret.

Moren hennes viser henne bilder fra da bestefaren var og besøkte isbjørnene. Mange syns de er skremmende, men ikke hun. Hun tenker på hvordan det ville være å ligge i pelsen dens og sove. Andre barn ønsker seg en himmelseng. Hun ønsker seg en isbjørn.

Når de andre plager henne fordi hun har briller og regulering, skulle hun så gjerne hatt en storebror i stedet for en storesøster. Søsteren bare trøster og sier ”så så”. En storebror kjefter på dem slik at de aldri gjorde det igjen. Det hjelper ikke å si ”så så” hele tiden. Det som hadde vært mest ideelt ville selvfølgelig vært en isbjørn, som flekker tenner og fekter med labbene. Da ville guttene løpt så fort de kunne til mammaene sine og isbjørnen ville holde rundt henne og varme henne.

Etter hvert som hun blir eldre, får hun høre at de står i fare for å bli utryddet. Det går kaldt nedover ryggen hennes. Akkurat som om noen har snøvasket henne. Gråten velter opp i øynene og alle ser rart på henne. –Hva griner du for da, nerd? spør de. Hun snur seg bort og tørker tårene så godt hun kan. Hvordan er det mulig?

Kan ikke isbjørnen bare gå i hi sammen med de normale, brune bjørnene? Hun legger hodet mot vinduet og ser på at det snør. Det gjør vel ingenting om de kommer hit? Her er det jo snø. Hun skriver brev til nissen og sier hun ønsker seg en isbjørn.

”Kjære julenisse. Læreren min snakker om at isbjørner kan dø ut. Isen de bor på smelter og det gjør at de ikke kan gå opp dit å hvile, etter at de har tatt seg en svømmetur. Jeg vet ikke om du var klar over dette, så jeg tenkte noen burde fortelle deg det. Bor ikke du sammen med dem? Hvis en av dem får en liten baby, kunne du være så snill å gi den til meg i julegave? Den kan bo i fryseboksen eller kjøleskapet, og hvis den vil ta et bad kan den få lov til å låne mammas badekar. Klem fra Mia.”

–Mamma? spør hun, etter å ha lagt det håndskrevne brevet ned i en rosa barbiekonvolutt.
–Ja, lille venn? smiler hun, mens hun lager julekaker.
–Jeg har et brev til nissen, kan du sende det i postkassen for meg? Moren stirrer ned på henne med et lurt smil om munnen, og spør lett hva det er hun ønsker seg.
–En isbjørn. Moren ler og stirrer ned på henne. Ville hun ikke heller ha en Barbie? Hun rister på hodet og snur seg, før hun går inn på rommet.

Det banker på døren hennes. –Hva er det? sier hun irritert, mens hun blar igjennom boken hun fikk av mormoren til bursdagen. Den er full av dyr hun aldri har sett før. Moren kommer inn og setter seg på gulvet sammen med henne. –Jeg leste brevet ditt. Hun trekker på skuldrene. Hun vet jo at moren ikke kan få tak i en isbjørn til henne, det var derfor hun skrev brevet.
–Jeg tror ikke nissen kan gi deg en isbjørn.
–Hvorfor?
–Isbjørnen kan ikke leve her, det er nok for varmt for dem. Moren vrir seg og kikker seg rundt i rommet. –Leste du ikke at den kunne bo i fryseren eller? sier hun irritert. Moren smiler forsiktig. –Men hva med når den blir stor da? Hun tenker seg om, det har hun ikke tenkt over før. Det er litt dumt å stenge den inne i den lille fryseren.
–Da ønsker jeg meg en stor fryseboks av deg og pappa til jul, gliser hun. Moren sukker.
–Vi får se…