I'm leavin, never coming back again

I dag har jeg sett 7 episoder av Buffy the vampire slayer. Blant annet musikalen Once more with feeling. Det var gøy fordi jeg ble sendt tilbake i tid. Det kilte i magen da Spike sang. Jeg sang med på nesten alle sangene og smilte.

Om to uker er jeg i Bergen på denne tiden. Om 18 dager i Danmark. Greia er at jeg har gledet meg ferdig. Går det an eller? Å glede seg ferdig? Hva er greia med det? Håper det kommer tilbake.

Ellers har jeg skrevet litt i det siste. Kanskje jeg skal gjøre det nå. På denne tiden funker det best uansett. I morgen er det eventuelt jobb samme med torsdag og lørdag. Fredag er det selskap hos Jeanett, det blir gøy.

You're the badest little thing I've ever seen.

Det er så grusomt å savne noen. I dag har jeg savnet ham. Jeg har savnet ham så sykt. Det er lenge siden det har gjort så vondt. Jeg tror det som trigget alt var i går da jeg og Oda var på amanda og jeg så en som lignet noe helt sinnsykt og jeg gikk rundt med en knute i magen helt til jeg fant ut at det var faktisk feil person, og i dag da jeg ryddet rommet (Ja, jeg ryddet videre, omg) og jeg skulle legge en mappe oppi en boks. Og der lå tegningen. Jeg tenkte ikke så mye på det før senere på dagen da jeg var ganske sur og lei. Da jeg var på amanda med Oda og Jeanett fikk de høre det. Jeg bare klaget over alt og var ganske teit, slik jeg var hele tiden før. Men det som tok kaka var da jeg så på videoer fra en artist jeg likte godt da jeg var yngre, og gjett hvem han lignet helt sykt på? Ikke hele tiden, men uttrykkene og litt utseendemessig av og til. Men det er så lite som skal til. Jeg tror ting blir mye bedre om jeg bare kunne gråte. Jeg klarer bare ikke. Jeg prøver å lukte på parfymen og tenke mer, men det går ikke. Han valgte noen andre. Nå har det gått over 10 måneder. Dette er bare for sykt!

I know I can

Hei medbloggere.

Hvem skulle trodd det var sommer? Har sikkert sagt det før, men altså: Det føles IKKE sånn. I hvert fall ikke her på vestlandet. Det regner og regner. På fredag jobbet jeg 8,5 timer. Den dagen gikk sinnsykt fort. I går var jeg og Oda en tur på amanda og jeg kjøpte den kule tskjorta! Hadde fått akkurat 200 kr i barnevakt penger så da måtte jeg bare kjøpe den. Så klippet jeg meg litt, i en voksefrisyre. Så dette er en litt lengre versjon av den jeg har hatt før.

I dag sov jeg til 13.00 så jeg har bare vært oppe 2 timer. På disse korte timene har jeg dusjet, rettet håre, spist frokost og rydde litt på rommet. Dessverre gjenstår 80%, som vanlig.

Jeg har begynt å tenke om jeg kanskje skal kjøpe meg noen nye møbler. I hvert fall noen nye plakater og rammer og slikt. Planen var jo at hele den venstre veggen skulle være nesten dekket. Hvis jeg får tid på forfatterskolen kanskje familien tar en tur innom ålborg. Der må jeg jo bare finne noen på plakatbutikken.

Jeg gleder meg til jeg skal til Danmark. Jeg tror jeg aldri har sett så mye frem til en ferie noensinne. Tina kommer en tur i morgen og da skal vi lage flere mål for ferien tror jeg, de vi har nå er veldig fjortis, som å snakke med en pen gutt osv. Haha, men det er helt okei. Jeg føler for å være fjortis og teit for tiden. Føler jeg har hatt altfor lite tid til det, og hallo, hvem vil vel ikkje konversere med med heite hannkjønn, uansett?

Jeg kan ikke forklare hvor gøy det blir en gang. Jeg gleder meg bare sånn til å ligge på stranden, gå til byen på kvelden, eller sitte inne og gro buzz, shoppe i Esbjerg og Blåvand. Finne et hengested i byen, spise kuleis med guff og drite i vekta, bli 18 år, og sist men ikke minst; 2 hele uker sammen med en av verdens beste jenter.

Tina kan ikke en gang beskrives ordentlig. For jeg klarer ikke få skrevet eller sagt hvor glad jeg er i henne. Men en ting vet jeg: I fjor reddet Tina livet mitt. Brutalt og sant. Hvis ikke det hadde vært for henne hadde jeg antagelig gjort mye jeg ville angret på, men hun kom som en engel inn i livet mitt og reddet meg. Jeg var en idiot i fjor, og antageligvis er jeg det enda. Men jeg har aldri angret så mye på et år som jeg har angret på 2007. Men det ga meg i hvert fall Tina, og det skal jeg aldri glemme.

Vi hadde reist sammen året før, sånn på ekte den gangen, før har vi bare møttes i Blokhus. Og i februar/mars i fjor skulle vi bestille på ny. Jeg tror det var da det begynte på ordentlig at vi ble skikkelig venner om jeg ikke er helt totalt på jordet. Hun var så utrolig lett å snakke med og fikk meg til å le selv i de mørkeste stunder.

Tina er... fantastisk. Jeg tror aldri jeg kommer til å ha en annen venninne som er som henne. Selv om hun er 3 år yngre enn meg skulle man ikke tro det. Hun er utrolig smart, selv om jeg vet hun ikke tror det selv. Så klart er jeg eldre enn henne på noen måter, men på andre områder er jeg så mye mindre enn henne. Hun passer på meg når jeg trenger henne og har alltid ord som får meg i godt humør. Jeg savner henne hver eneste dag, og ser henne sjeldent, men i morgen skal jeg se henne før hun reiser til Tyrkia. Så kommer hun hjem 1 uke før vi skal til Danmark og jeg håper å være med henne minst en dag i det tidsrommet også.

Aller mest gleder jeg meg til å gå ut av bilen og mot henne i Kristiansand og speide etter båten og si: Nå er det bare meg og deg i 2 hele uker og klemme henne, for etter det kommer alt til å forandre seg. Jeg er et annet menneske sammen med henne, det er helt rart, jeg smiler mye mer og jeg ler nesten hele tiden.

Takk Tina. For at du er den du er.

Bilde fra sommeren i fjor:


Asta (Tanten min), Meg, Tina og Andreas (Lillebroren min) i Blokhus


Tina og Andy i Fårup


Tina og meg tar toget som går gjennom Fårup.


Tina reklamerer for "jævla sure eplefaen" xD


To tullinger <3


Tina og Andy, som prøver å dekke seg til for sanden.


Meg og søta


Crazy people


Min jente for alltid ! <3

I really don't feel the way I once felt about you.

Det er sommerferie. Det er sykt. Det er faktisk sommerferie. Men det regner. Ute og inne. I går var det sommerball. Det regnet da også, jeg hadde fått i meg litt for mye, i begynnelsen var jeg bare kvalm, heldigvis gikk det over og jeg ble i godt humør. Det føles som jeg har danset i 2 dager, beina mine verker litt enda. Men det var gøy og stasje seg opp. Og jeg klarte faktisk å ikke tryne med mine nydelige hvite sko. Det var en ganske grei kveld, tok ikke så mange bilder, glemte selvfølgelig å ta bilde av meg i kjolen sånn skikkelig. Men her er et par i hvert fall:







I kveld skal jeg jobbe 8 timer. Kan ikke si jeg gleder meg.

This innocence is brilliant

Hei dere,

Jeg vet jeg har vært litt utav bloggingen i det siste, ikke som før da det var "nå har vi ptf.", men det er kanskje likegreit egentlig.

Bare så dere vet det kom jeg over eksamenskarakteren min morgenen min etterpå, jeg mener, WHATEVER. Det var bare media. Hvis det hadde vært norsk hadde jeg kanskje vært litt mer trist, så ja. Samme det.

Ellers har jeg fått min første bursdagsgave i dag. Den fikk jeg av mamma og pappa, nemlig en ny ballkjole. Den er nydelig. Jeg skal legge ut bilde på facebook på fredag, for jeg skal ta bilde av den på torsdag med meg i.

Jeg gleder meg til ballet. Jeg gleder meg egentlig til mye. Denne sommeren er full av greier som blir digg, men det har nevnt sikkert tusen ganger allerede. Det er bare 4 dager igjen før mitt andre år på vardafjell er over, og la meg si en ting: Det skal bli så jævlig deilig. Jeg er så lei at jeg får lyst å takke nei til tredjeåret og drite i skolen for alltid, men det kan jeg jo selvfølgelig ikke. Jeg skal jo studere litteratur etter på. Aller helst er det skrivekunst akademiet i bergen, men det er nok noen år til jeg klarer (kanskje det aldri går) å komme inn der, men det bryr jeg meg ikke om nå.

Nå bryr jeg meg om sommerferien jeg skal mye gøy, og noe skummelt (forfatterskolen).

Og btw besøk:

www.supahsitat.blogspot.com

;)

That dude has a whole wall of 'em just like you

I dag hadde vi medieeksamen. Det var helt rart for de siste dagene har jeg bare gitt blanke faen, sorry ordbruken, men det er ikke noen annen måte å beskrive dette på. Men på en måte var jeg stolt av produktet mitt fordi jeg skrev om noe som betyr noe helt sinnsykt mye for meg. Så jeg kom inn dit og hilste på mannen, jeg var ikke enig med de andre, han var vanskelig å ha presentasjon for. Det føltes som om han ikke fulgte med på hva jeg sa. Jeg pratet uendelig fort og skalv på hendene. Jeg klarte ikke være smilende Siri. Smilende Siri har vært gjemt noen dager nå. Forrige innlegg var jeg veldig positiv til alt, men nå. Jeg dør nesten av å tenke så mye. Og i dag var begeret mer enn fult og tårene presset seg ut foran mennesker jeg ikke ville skulle se meg gråte, feks Sverre.

Jeg satt og stirret sensoren inn i øynene og prøvde å forstå hva han egentlig ville frem til med de idiotiske spørsmålene. Anne Marie prøvde så godt hun kunne. Jeg svelget hardt og hadde vondt i hodet. -Hva hadde du tenkt hvis bildet var rødt isteden for blått da? spurte Anne Marie. Jeg lot blikket gli fra henne til sensor.
-Det hadde kanskje vært et mer sint bilde, istedet for trist.
-Men hvis det var gult da?
Jeg lukket øynene noen sekunder ga opp. -Da hadde jeg syns det var stygt.
Sensor ga meg "blikket" og rablet ned på arket. -Har du mer spørsmål?
-Nei, jeg tror det var alt jeg trengte, sa han.

Og hva skjer med denne endeløse torturen? Jeg er drittlei av å trykk f5 på its. Nå skal jeg prøve igjen. Men nei, ingenting er oppdatert. Jeg sjekket skolearene tusen ganger føles det ut som. Hvor kommer karakteren da? Hadde kanskje vært en god ide å fortelle oss det.

Nå fikk jeg melding fra Birte: Har du sjekka its?
Siri: Ja. Men e ingenting.

INGENTING! Seriøst.

Birte: Åh, Hilde har fått.
Siri: kor va an?

Jeg er ingenting akkurat nå. Jeg har så mye jeg burde sagt til en del personer men spesielt en, jeg klarer bare ikke.

Birte: På melding trur eg. Kan spørje. :)

Jeg orker ikke svare. Jeg vil bare at dette skal ta slutt. Det føles ut som om hodet mitt skal sprenge.

Jeg gikk uansett ut i gangen der de spurte hvordan det var gått og jeg sa drit. Al sa at Birte og Oda var i det gamle klasserommet vårt så jeg gikk inn dit og Oda klemte meg og Sverre kom bort og spurte hvordan det var gått med oss. Jeg bare ristet på hodet og begravde meg mer i Oda mens tårene trillet. Han sa at det var nok ikke så dårlig som jeg trodde og at de bare ville mitt beste. Etterpå fikk jeg fishermans friend av han. Det er bra Sverre var der. For han er så snill.

Så tok jeg bussen hjem. Og jeg fikk ikke puste fordi jeg burde blitt å pratet. Men jeg bare gikk rett forbi.

Birte: Ja, kom på melding. Kanskje ho fygjer lista. :)

Da er det i så fall meg nå. Men det er ikke kommet noe enda.

Siri: Men då burde jo du fått?
Birte: Eg har ikkje kome heim enno. :)
Siri: okei da.

Sorry for at jeg skrev inn meldingene dine, Birte. Håper det var greit.

Hvis jeg får 3 blir jeg så trist. Men det blir jeg med en 4er og. Men heller det. Please gi meg en 4!!!

HERREGUD JEG HAR FÅTT MELDING PÅ ITS!!





faen.

You're doing it well

Nå er det eksamenstid. Jeg og Alice har grodd point shop og kantinen, men allikevel er jeg godt i gang med produktet mitt. Jeg skriver en reportasje om en psykolog med navn Synne.

Jeg håper pappa gidder å kjøre meg til Oasen i dag, jeg skal se på kjole til sommerballet selv om jeg egentlig snart er blakk. Og sko da. Alltid sko. Jeg er blitt veldig jentete dette året, brydde meg om sko, kjoler og bukser, greier jeg hatet før. Men i det hele tatt er jeg blitt mer voksen, men ikke helt, og det vil jeg aldri bli heller.

Livet går på skinner akkurat nå. Det er få ting som gjør vondt, selv om de tingene gjør fryktelig vondt, men det er flere positive enn negative. Det er snart ferie, er feks en av dem. Om 2 timer er det faktisk bare 7 skoledager igjen, kanskje enda mindre, det spørs om det blir eksamen eller ikke i allmenn. Jeg vil så gjerne ha ferie nå. Sove lenge, være lenge oppe, være med venner, ha det gøy.

Det er bare 39 dager til vi skal til Danmark, og etter 2 uker (Som garantert blir fantastiske) er det forfatterskole, og jeg gleder meg. Jeg vil dette. Dette er livet mitt. Jeg elsker det!

When I see your face my eyes just dilate

Kjære medbloggere,

Mitt navn er Siri. Jeg er 18 år om under 2 måneder. En gang i 2001 satt jeg alene oppe i stua. Solen stekte på vinduet, vennene mine var bortreist. Jeg snudde meg mot dataskjermen og sukket dypt, men så begynte jeg å skrive. Hver eneste dag til de kom hjem. Hver eneste dag etter de kom hjem. Det var da jeg bestemte meg for å bli forfatter. Jeg måtte, hva er vel jeg uten å skrive? Uansett hva det er, blogg, dikt, noveller, romaner. Jeg MÅ skrive. Jeg må skrive ellers blir jeg gal. Jeg mener det. Det skjer noe i hjernen min jeg ikke kan forklare. Akkurat som den blir overopphetet.

Jeg er ikke flink til å si meningene mine, det er til og med vanskelig å fortelle dem til mine nærmeste venner av og til. Da må jeg skrive. Skriver ut aggresjon og sinne. Skriver ut glede. Skriver ut alt. Alt. Det er derfor bloggen min er som den er. Flere har klaget over den og sagt "Ja, men du skriver bare om dagen din, hver eneste dag."

Det er en av de tingene som sårer meg mest. Fordi de kan aldri forstå hvordan det er å sitte her med mange milliarder tanker og bare må få det ut på en eller annen måte. Noen ting kan man bare ikke legge ut på nettet, så da må man ty til andre ting, som å skrive "I dag har vi ptf". Noe må ut av hodet mitt.

Uansett om det er viktig eller uviktig for deg. Alt jeg skriver er viktig for meg. Så ikke gidd å snakk dritt om det til meg. Tenk hva faen du vil, jeg kan ikke stoppe det. Men man vet når man skal holde kjeft og når man skal prate.

You and me

Nå har vi prøveeksamen i mediefag. La meg si det sånn: Det er dritkjedelig. Det er akkurat som ptf. Like kjedelig. Like teit. Altså: Ptf kan være gøy, men som oftest ikke. Jeg venter på svar fra mitt siste intervjuobjekt. Jeg har intervjuet en fra allmenn og en fra media. Nå mangler jeg IB. Så skal jeg skrive reportasjen min. Jeg har satt opp i indesign, og er overrasket over meg selv. Angela er på besøk i dag, Birte har intervjuet henne.

Jeg er litt smånervøs ja, for fremføringen og alt. Men det er det. Vil ha helg igjen. Det var så koselig.