Siden alt som har skjedd på søndag og alt det der har jeg forstått hvor mye Leo betyr for meg. Jeg har gått tur med ham, koset med ham og lekt med ham hele dag. Og jeg blir så glad inni meg fordi han ser så glad ut. Nå ligger han nede på puta si og slapper av.
Jeg bryr meg ikke hva noen sier om at det kanskje er best for ham å ha to hjem. Det skjer ikke. Og mener seriøst at hvis det når det punktet skal jeg flytte ut. For jeg har skjønt at Leo er babyen min og ingen får ta ham fra meg.
Jeg mener, jeg har jo alltid vært glad i ham, men det er nå, når jeg vet han ikke kommer løpende mot meg hver dag jeg kommer hjem og tar helt av, eller når han kommer og dytter i hånden min når jeg er trist at han er den eneste som ikke kan dømme meg i denne familien. Det er nå jeg vet at han betyr så enormt mye for meg. Han er en følgesvenn som har vært her snart 7 år (tror jeg, føles som for alltid.) og det skal han forbli.
Ja, han skal dø en gang, men da vil jeg i hvert fall nyte ALLE dagene han skal være her på jorden. Og jeg skal ta mer vare på ham. For HEY! Jeg vil ha en kjangs til.
Slapp av. Det ordner seg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Ja, det ordnar seg. :)
Oh, ordtak!
'You don't know what you've got before it's gone!'
I ditt tilfelle, nesten borte?
Jaffal bra at du tenke sånn om vofsen. Tenk på alle dei så mishandle dyro sine, og som ikkje gidda å bry seg om di :(
Leo er skjønn. Kjemp for ham med nebb og klør!
Slapp av - det ordne seg. :D
Legg inn en kommentar