You've got to respect me, know that!

Jeg er deppa. Skikkelig. Vet jeg lovet Hege og sende melding, men jeg orker ikke. Jeg vil bare være i fred. Sitte her å være i fred. Faen. Jeg vet jeg sa at jeg ikke skulle mer etter jeg møtte ham igjen den dagen, men så sendte jeg brevet, og det var også det siste jeg skulle, så ringte jeg, og det var det siste jeg skulle. Nå må jeg bruke all viljestyrken jeg eier til å ikkje sende ham melding. Hvis noen skal ta kontakt bør det vel være han? Han er sur. Og jeg er såret. Jeg er litt sint og. Men det er på meg selv. Og familien min, og en del andre folk her i verden, men mest meg. Og det sliter jeg ut. Jeg vil ikke på skolen i morgen. Jeg vil ikke ha samfunnsfagprøve og norskprøve som går til helvete.

Mobilen min ligger bare der. Dum. Gå vekk mobilen. Jeg sjelver. Savner at han varmer meg. For jeg fryser alltid, men han var den første til å merke det. Garh. Jeg må slutte. Jeg må bare. Jo fortere jeg kommer videre jo lettere blir alt. Men jeg klarer ikke. Jeg er ikke idiot, jeg har prøvd. Men aller helst vil jeg jo ha ham tilbake... Men det ikke. Så hvorfor vente på noe som aldri kommer?

Jeg vil gjøre noe. Sove helst. Helt til jul. Og våkne opp å være forelsket i noen som er forelsket i meg og. Og bli lykkelig. Det er det jeg vil over alt i verden. Være lykkelig. Av dette året har jeg kanskje vært lykkelig 1 måned til sammen. 1 måned av 10 er ikke særlig bra når man tenker over det. Men fremdeles bedre enn ingenting.