Hold me

I dag våknet jeg litt før 05.00. Det var ikke akkurat sånn jeg hadde håpet dagen skulle starte. Jeg lå noen minutter og vred meg før mobilen beveget seg på nattbordet. Jeg vurderte å vente 2 timer før jeg sjekket meldingen, men viljestyrken var for dårlig. Etter å ha sendt et par meldinger la jeg meg til å sove igjen. Halvannen time senere ropte pappa at klokka var 07.00. Jeg ble liggende noen minutter og vurdere om jeg skulle bli hjemme. Men til slutt klarte jeg å overtale meg selv til at jeg skulle stå opp. På badet orket jeg ikke sminke meg skikkelig eller fikse håret. Så det gikk til helvete. Jeg gikk opp på rommet igjen og tok på meg verdens beste parfyme jeg fikk av Andrè før han dro. Jeg savner ham...

Det er lenge siden jeg har følt meg som dette. Er det sånn at jeg MÅ føle meg misserabel? Jeg har jo vært så lykkelig. Nå føler jeg meg tom igjen. Deprimert, sint og full av savn. Det skal ingenting før jeg klikker på menneskene rundt meg.

Så er det turen i morgen, lurer på hvordan det kommer til å gå når jeg er så irritert. Kommer nok til å sutre hele turen, men får prøve å være glad. Det har dessverre funket dårlig til nå i dag.

En positiv ting er at jeg slutter tidelig i dag. Skal spørre om Oda vil være med meg på amanda og kjøpe snop til i morgen. Kanskje Hege også vil. Tror jeg trenger en dag med henne. Da blir jeg uansett i bedre humør. Er så glad jeg har blitt venn med henne. Nå er hun en av bestevenninnene mine. Det er så mange jeg burde pratet med. Jeg har mistet så mye dette året...

Jeg trenger... trøst.