Don't let the sun go down on me

I dag var det tre måneder siden jeg gikk den veien aleine. Akkurat tre måneder. Det var 17 mai og jeg var kvalm som et vilt helvete og byttet mellom å være varm og kald. "Du har hatt en tøff natt tenker jeg?" spurte en mann som var ute i 06.00 tida for å hylle landet med det norske flagget. "Ja" svarte jeg spakt og smilte før jeg gikk videre hjemover. Det føles som det bare var noen uker sider. Tiden har gått så fort. I dag trillet tårene fra øynene mine, leppene skalv og jeg kikket i bakken sånn at ingen skulle se. I dag reiste kjæresten min til Gjøvik, og siden det har jeg byttet på å hulke som en gal, gråte lydløst og bare glo dødt inn i denne maskinen.

Jeg har også gått en tur med Oda, som flytter i morgen, og vært en tur hos Hege som er nyoperert. Egentlig vil jeg bare ligge under dyna og bli her to uker, for da reiser jeg også til Gjøvik på en eller annen måte.

Nå har jeg overført penger til brukskontoen min så nå står det akkurat 4000 kr inne der. I morgentidelig drar jeg til Stavanger og møter Alice der. Jeg må stå opp tidelig for å rekke alt jeg skal, så i kveld skal jeg legge meg så tidelig som mulig. (Men ikke helt enda) Jeg blir nok i Stavanger til onsdags kveld tenker jeg. Jeg og Alice skal bo i foreldrenes leilighet. Hun er allerede dratt. Hun er vel fremme om en halvtimes tid. Føler ikke for å reise akkurat nå. Men det blir sikkert fint når jeg kommer i gang.

Sommeren har gått altfor fort, det føles nettopp som jeg fikk eksamenskarakter i matte og Christoffer holdt hardt rundt meg og så meg inn i øynene mens Elton John sang Tiny dancer. Og var det ikke nettopp jeg og Tina var sykt dårlige i kubb, Andy ropte: "Sæææætan!!", jeg tok et jævlig tårn som heiste meg opp og slapp meg ned i full fart, mens Christoffer satt ved siden av meg og lo. Det føles som i går vi satt og spilte buzz og spiste pikekyss og drakk cola, eller satt i en av Danmarks største berg og dal baner.

Hvis bare disse årene bare kan gå like fort går det kanskje bra.