Step up

For hvert minutt som går må jeg jobbe litt mindre og hele tiden har jeg hjertet i halsen og kanskje jeg til og med skjelver litt. Sjefen er hjemme. Jeg er redd.

Vi har nettopp fått dette nye kassesystemet og det er så vanskelig! Så er det banefiksing jeg nettopp hadde lært meg, men nå må det også gjøres på annerledes måte. Jeg blir helt stresset av jobben for tiden. Plutselig er alt snudd på hodet. Egentlig er det ikke bare jobben, det er alt. Det stresser meg. Jeg hater nye ting. Ikke alt nytt såklart, men noe. Som nå. Jobben og alt. Alt som kanskje skal skje hjemme hos oss nå. Jeg vil ikke blogge om det. Ikke før det er sikkert.

Jeg har ferie nå, men det føles ikke sånn. Akkurat som i sommerferien har jeg ikke en dag jeg ikke har noe å gjøre. Det er også stressende.

Egentlig har jeg ikke noe å blogge om. Jeg hadde bare lyst, som vanlig.

I går var jeg hos Christoffer, vi laget pizza, mest han. Jeg kan ikke sånn. Så ryddet vi ut "roterommet" og flyttet det meste av hans ting inn dit. Det var egentlig ganske morsomt. For å sitere meg selv: "Nå sko eg hatt kamera, for detta hadde blitt ein løyen blogg".

Hvis Jason ringer nå må jeg jobbe 3 lange timer. Så jeg håper at klokken blir over 17.00, da er jeg mye tryggere, for da ringer de Mik istedetfor meg. Og da kan jeg gå til Christoffer.

Timene går så uendelig sakte nå. Men allikevel fort. Ferien bare forsvinner. Litt etter litt. Sammen med livet mitt. Og jeg orker ikke tenke på fremtiden, selv om jeg kjøpte bestikk i går. Mitt første samleobjekt til utflytting. Tenk på det.