Never looking back again

Jeg har vært litt nedfor de siste dagene. Litt er vel ikke rette ordet. Jeg har vært veldig nedfor, men det var ikke før jeg sendte meldinger med Christoffer i går jeg forsto helt hva det var.

Jeg klarer ikke skrive.

Det har alltid vært vanskelig å si at jeg vil bli forfatter, ikke fordi jeg syns det er flaut eller noe, men svarene jeg får pleier ikke være særlig positive.
"Åh.. skal du det, du?"
"Ja, det kan du sikkert leve av."
"Men hva skal du bli i tillegg da?"
"Vet du hvor mange som slår igjennom som det?"
"Da må du være god til å takle avvisning."

Jeg var 11, snart 12. Oda, Alice og Astrid var bortreist. Jeg trodde jeg skulle kjede meg ihjel. Det var den tiden da internett ikke var særlig kjent for meg, men dataspill og word kunne jeg i det minste. Så jeg skrudde på dataen og skrev og skrev. I flere timer til dagen, hver dag til de kom hjem. Etter de kom hjem også selvfølgelig. Hvordan kunne jeg stoppe der? Mine 3 bestevenninner på den tiden hjalp meg og da visste jeg det. Jeg skulle bli forfatter.

Å skrive gir meg en mulighet til å være noen andre. Det er det som lokker og lurer meg til å skrive, den litt ekle følelsen av å ha overtatt noen andres tanker, noen andres liv. Jeg elsker det. Å slippe å være meg selv hele tiden. Sånn var det i hvert fall før. Litt etter litt glemte jeg bort de karakterene jeg brukte år på å utforske og skape. Det er det som gjør så vondt, at jeg ikke kjenner dem mer. Det høres kanskje litt rart ut, men for meg var dette ekte mennesker. De eksisterte fordi jeg ville det, men nå føles det som jeg har drept dem. Men etter alt som skjedde i fjor hadde jeg så mye annet å tenke på, og når jeg skrev var det om meg selv.

Jeg savner Malin. Jeg skapte henne slik jeg ville være, tørre å si hva jeg mente, rappkjeftet, populær og kul på en måte som ikke gjorde henne overlegen. De bare likte henne fordi hun var Malin. Men ting hadde ikke vært bra for henne, fortiden hennes var fylt av ting hun helst ville glemme.

En av tingene som fikk meg til å miste skrivemotet var da harddisken min bestemte seg for å ta selvmord. Nesten alt var borte. 5-6 år av skrivehistorien min var borte. Jeg hadde gjort nesten alt for å få det som ble slettet tilbake.

Jeg klarer ikke skrive lengre fordi det er så få som forstår hva det betyr for meg. Det virker ikke som de vil heller. Akkurat som det bare er en bagatell. Alt dette som betyr alt for meg. Det er livet mitt. Jeg vil skrive igjen.