Helvetes turen.

Turen fra helvete. Jeg syns navnet er perfekt. Det er seriøst det værste jeg har gjort hele mitt liv. Av en eller annen grunn husker jeg nesten ingenting, jeg tror jeg har fortrengt det. Men det jeg husker:

Komme på skolen og bli krysset av eller hva det var. Kjøre buss og høre på de som satt bak oss som sang DDE sanger og alle de andre greiene. Alice kalte cden "Harry hits 2006" på et tidspunkt. Det var noen søte der. Jeg husker jeg snudde meg til Hilde da de spilte "Min første kjærlighet" og smilte ondt til henne. Da vi kom frem kunne ikke bussen kjøre der, fordi det var for trangt. Så vi lastet opp den lille minibussen og den kjørte bagasjen frem til en bondegård og hentet oss på veien. Jeg var allerede sliten etter den turen der. Da jeg fikk vite at det var 2 timer fra bondegården og opp trodde jeg at jeg skulle dette sammen. Altså. Hallo! Vi går på media her, ser vi ut som sånn crazy turfreaks?!

Uansett gikk vi i evigheter opp. Det var et fjell der jeg trodde jeg skulle dø, det var bratt. Hvis jeg bare gjorde en liten feil kunne jeg jo falle ned å dø. Seriøst. Men det gikk. Eirik fra 3 klasse pekte ut for meg hvor det var vi skulle. Jeg trodde ikke på ham først. Jeg trodde jeg så på feil sted, men nei da. Det var et jævlig fjell. Da jeg og Floyd nesten hadde nådd toppen så sa jeg; Gleder meg til å se den jævla hytta. Så jeg småløp opp. Og hva så jeg der? Fjell. Fjell. Fjell. Da hadde det gått mer enn 2 timer for å si det sånn. Da vi var over neste fjell sa jeg: Hvis jeg ikke ser hytta nå... da klikker jeg. Og hva så jeg der? Fjell. Fjell. Fjell. Jeg slengte fra meg den jævlige sekken og ville pælme den til helvete ned. Det var helt for jævlig varmt. Og la med ned på sekken og ventet på Floyd. Da han kom sa jeg at snart begynte seriøst å grine. Så kom det to fra første klassen. Han ene sa det var over det siste fjellet, ned og så gå rundt et vann. Jeg og Floyd vekslet blikk. Mer gåing?! Men vi kastet oss ut i det. Han skremte livet av meg ved å late som om han tryna i en bratt bakke. Hjertet mitt sluttet jo ikke hamre før jeg hadde sjelt han ut.

Da vi så hytta så det ikke ut som det var langt igjen. Men så måtte vi gå rundt vannet og opp en liten bakke til. Da jeg kom frem var det ikke flere rom igjen så jeg la meg ned på en madrass i gangen oppe og deppet. Da Alice kom var ikke hun heller særlig glad. Vi satt og snakket om hvor jævlig Sverre var som hadde fått oss til å dra opp dit og ikke var med selv en gang.

Jeg gikk og klaget som bare faen til Anne Marie om at jeg ikke ville sove i gangen. Hun sa vi kunne gå ut å se på den minste hytta, vi skulle egentlig ikke bruke den, men det var bedre enn gangen. Så vi gikk ut der. Den var liten, men hadde 2 rom og en minigang. Jeg gikk og hentet Alice, Birte og Oda og vi la oss på rommet med 2 køysenger. Så gikk vi for å invitere Aleksander og Floyd til å sove på det andre rommet. De joinet inn. Jeg følte meg litt tryggere med dem der. Tross alt var jeg så langt ute i ødemarka at det ikke var dekning nok til å ringe nødnummer en gang.

Så var det opplæringer av førsteklassinger i foto. Jeg gjorde så godt jeg kunne for Connie og Tina. De var veldig hyggelige. Men jeg frøs. Så klart var jeg blond igjen og hadde ikke bytteklær med meg. Bare sokker. Og jeg var våt av svette og sorpe og drit. Så naturlig nok ble det iskaldt.
Så var det middagstid, var ikke særlig sulten, men jeg hadde såvidt spist den dagen, så jeg visste jeg måtte.

Etterpå tilbrakte vi for det meste kvelden i hytta. Bortsett fra da jeg, Alice og Birte gikk for å finne dekning oppe på fjellet. Jeg fikk ingenting fordi mobilen min er fucked up. Jeg hater den litt. Jeg var skikkelig deprimert for jeg savnet Andrè hele tiden. Det gikk ikke an å tenke på annet. Alt jeg ville var at han skulle være der og holde rundt meg.

Til slutt ga vi opp og gikk tilbake til hytta. Jeg var litt kvalm og Alice hadde hodepine. Så jeg skiftet til nattbukse da guttene stakk ut. Jeg og Alice la oss for å holde varmen. Floyd fyrte heldigvis i peisen. Men kanskje det var litt vel mye på slutten der, haha! Så skulle vi ha aktiviteter i den store hytta men jeg og Alice ble igjen og pratet. Da de andre kom tilbake var Heine og med, eller kanskje det var før de gikk, men tror det var etterpå. Vi pratet så mye tull. Var det eneste som var gøy med turen. Så bestemte vi oss for å beskrive hverandre med et ord. Jeg ble beskrevet sånn av:
Alice - Søt
Birte - Sårbar
Heine - Omtenksom
Floyd - Nusselig
Aleksander - Tøff
Snill var også inni der en plass. Syns Birte traff best... Jeg tar meg nær av ingenting. Irriterende.

Uansett skremte Heine livet av meg da han satt i senga mi og snudde seg til venstre å brølte: AAARH! KA E D?!
Men han bare tullet, tror jeg. Det var ei sag som hang der. Så etter mye tull stakk han inn i den andre hytta igjen. Vi ble sittende og tulle videre. Alice hadde noen litt spesielle kommentarer, som jeg ikke vet om er trygt å skrive.

Johannes og Geir Magne, lærere, kom innom og sjekket at vi hadde det bra kl 00.30 ca. Da de stakk igjen så begynte vi å snakke om litt farligere tema. Floyd skremte meg mye mer enn Heine gjorde da han brølte. Han fortalte om en dame som alltid låste døra si. Men så begynte maten hennes å forsvinne og en dag la hun frem en sjokolade. Da hun kom hjem fra jobb var den borte. Om kvelden skulle hun legge seg og da kikket hun under senga. Og der lå en mann. Han hadde bodd der i 2 uker. Men hun var på jobb. Han kom ut når hun var på jobb og løp å gjemte seg da hun kom hjem. Jeg fikk helt sjokk og ble dritsur. Fordi alle vet hvor paranoid jeg er. Så snakket de om at folk gikk psyco i søvne og slikt. Jeg lå å holdt meg fra ørene. Jeg kan godt innrømme jeg er pissredd for mørket. Men så begynte vi å snakke om Barbier så da gikk det litt bedre. Kl 01.30 sa Oda: Vil ikkje være gledesdrepar her, men kanskje me ska legga oss? Så vi var enige. Jeg lå å tenkte på det Floyd hadde fortalt og på øksemorderen vi hadde funnet på før på dagen. Til slutt klarte jeg å konsentrere meg om å tenke på Andrè så da ble alt litt lettere. Det er så rart. Hver gang jeg tenker på han blir jeg mye mer rolig. Savner han sånn...

Før jeg sovnet hadde jeg dritvondt i halsen og jeg visste jeg ble forkjølet. I dag kl 07.30 kom Johannes og vekket oss. Jeg hadde vondt i halsen og pep at jeg var syk og at jeg ville hjem, ganske patetisk. Men jeg følte meg som dritt. Johannes sa at det ikke var lenge til jeg kunne gå hvis jeg ville. Jeg kledde på meg singlett og genser under dyna før jeg løp på verdens ekleste do. Jeg hadde ikke turt å gå om natta. De hadde frokost der borte, men jeg tålte ingenting. Så jeg spiste min egen mat. Men var for kvalm og forkjøla til å klare mer enn en halv skive.

Så ryddet jeg litt i hovedhytta, for det var gruppa vårs oppgave, men så gikk jeg tilbake til vår
og hentet Alice sånn at vi kunne gå hjem. Da vi var kommet et lite stykke kom hun på at hun hadde glemt skolekamera hun hadde ansvar for og gikk tilbake. Jeg ringte pappa og ba han kjøpe nesespray og råmelkstabletter til meg. Og klaget som bare faen. Han lo bare av meg. Så jeg ble sur. Da Ali kom tilbake hadde hun med seg Floyd og Aleksander. Så vi gikk sammen. Heldigvis slo ikke forkjølelsen helt ut enda. Det var helt jævlig varmt. Jeg hadde på meg 2 jakker og regnbukse og støvler. Var så kaldt da vi gikk. Orket ikke ta det av meg heller. Da vi endelig kom ned til bondegården var det lenge til minitaxien kom. Så jeg, Oda, Alice og Birte gikk ned til der bussen skulle være. Det tok evig langt tid.

Da vi kom frem var bussen forsinket. Og mobilen min hadde fortsatt ikke fått meldinger fra i går. Jeg var så sinna at jeg nesten knuste den i bakken. Da bussen endelig kom måtte vi kjøre omvei fordi det hadde sjedd en ulykke med en trailer et sted. Alice satt seg helt fremme i bussen fordi hun var kvalm. Plutselig fikk jeg melding fra mobilsvar. Det var Oda, altså ikke Oda i klassen, men bestevenninna mi. Hun pratet om en melding hun hadde sendt meg og sa det bare var tull. Jeg skjønte ingenting for jeg hadde jo ikke fått noen meldinger enda. Da vi nærmet oss trodde jeg ikke bussen gikk til skolen så jeg gikk av med Alice og Bjørg og ba pappa hente meg med maxi. Han ble sur fordi det var kø og og dritt og han var med skolen. Jeg sa jeg ikke orket og snakke mer fordi jeg var døsliten. Forkjølesen slo helt inn på bussen. Jeg sovnet nesten i begynnelsen men våknet da Alice sa hun var dårlig. Da pappa hentet meg opplyste jeg at dette var de to jævligste dagene av mitt liv. Da jeg kom inn døra og mamma spurte: Har du hatt det gøy? så jeg på henne med det dummeste blikket jeg kan og ropte: SER D SÅNN UT!?

Jeg var ganske sulten for jeg hadde bare spist en halv skive og ei pære, men kroppen skrek etter en dusj så jeg satt det først. Da jeg var ferdig hadde mamma laget mat til meg. Så jeg ble litt glad. Da jeg kom opp på rommet mitt så hadde jeg fått 5 forsinkede meldinger. Så da ble jeg enda gladere. Det var 2 fra Andrè. Jeg var glad fordi jeg hadde vært bekymret for ham. Og 2 fra Oda og 1 fra Tone tror jeg.

Så gikk jeg inn i stua og la meg en stund for å se Married with children og chille. Jeg var så dårlig, sliten og sint. Skuldrene mine verker etter den tunge sekken og alt jeg vil er at noen skal massere meg. Har gansperr over hele kroppen. Jeg sovnet nesten på sofaen. Men våknet litt da jeg fikk melding og måtte hente mobilen på rommet. Oda spurte om jeg ville komme opp 20.30 så jeg sa ja. så fikk jeg stått opp. Var der til 22.00. Da orket jeg ikke mer. Så jeg gikk hjem. Og nå har jeg brukt 1 time og skrive denne bloggen eller noe sånn. Gleder meg til å sove. Men mest gleder jeg meg til søndag og treffe Andrè igjen. Håper jeg er frisk nok til det. Må ta vitaminer og medisiner nå.